Puer

Klokken 17.30 legges eldre mennesker for natten. Ikke fordi de er trøtte, men fordi det ikke er nok ansatte på jobb.
Jeg har fått en alvorlig henvendelse fra en erfaren ansatt ved et sykehjem i Oslo.

Hun beskriver en virkelighet der tre ansatte på kveldsvakt skal hjelpe en hel avdeling i seng, samtidig som én av dem må dele ut medisiner. Enkelte beboere trenger hjelp fra tre personer alene.

Da begynner leggingen rett etter middagen. Flere timer før kveldsmaten.
De ansatte har ikke noe valg. De er ikke nok folk på jobb.

Den ansatte forteller om beboere som blir liggende i urin og avføring. Om eldre som faller om natten og blir sittende på gulvet og rope. Om mennesker som ikke får nok å drikke. Om beboere som er redde i sitt eget hjem.
Hun forteller også om kolleger som gråter på jobb fordi de ikke lenger vet om de orker å stå i det.

Selv elsker hun yrket og menneskene hun arbeider med. Likevel vet hun ikke hvor lenge hun holder ut.
Dette er en fortelling om dyktige mennesker som tvinges til å arbeide i et system som gjør det nesten umulig å gi forsvarlig og verdig omsorg. Et system som etter hvert gjør at de som arbeider der blir syke.
Et helsefarlig helsevesen.

Jeg arbeidet selv i helsevesenet i ti år. Jeg begynte på sykepleierutdanningen og kunne vært sykepleier i dag. Men jeg husker den konstante følelsen av ikke å strekke til. Den dårlige samvittigheten når tiden ikke strakk til for alle menneskene som trengte deg. Jeg husker alle situasjonene denne ansatte nå forteller meg om. For det har vært slik hele tiden.
Helsevesenet trenger en snuoperasjon.

Vi må gjøre opp med New Public Management og forestillingen om at omsorg kan styres som en fabrikk med masse toppsjefer og enda flere mellomledere. Mennesker er ikke produksjonsenheter. Et toalettbesøk kan ikke alltid vente til det passer i turnusen. En samtale med et redd menneske kan ikke reduseres til et målepunkt i et regneark.

Vi trenger:
• Bemanning som tar utgangspunkt i beboernes faktiske behov
• Faste og kompetente fagmiljøer fremfor vedvarende vikaravhengighet
• Ledere som kjenner hverdagen på gulvet og lytter til dem som utfører arbeidet
• Teknologi som støtter menneskene, ikke brukes som erstatning for nødvendig bemanning
• Tid til omsorg, samtaler, aktivitet, mat og verdighet, ikke bare brannslukking
• Økt lønn til helsearbeidere
• En taksordning til legene som lar dem gi pasienter tid og der de ikke premieres økonomisk for å ikke sykemelde mennesker
• At penger bevilget til eldreomsorg faktisk gir flere kompetente hender nær beboerne

For å få råd til dette må vi kutte i lederstillinger, spesielt i mellomledere. Vi må sentralisere IT-avdelingene slik at de kan forhandle på bedre vilkår, levere helhetlig til hele kjeden og slippe å gjøre dobbel jobb. Vi må kutte i rapporteringskrav slik at det blir mer tid til pasientnæreoppgaver.

Og på sikt vil det være besparende at flere klarer å stå i jobb og ikke blir sykemeldt.
Vi har fått et helsevesen med stadig flere systemer, rapporteringskrav og ledelseslag, mens de som møter pasientene, løper stadig fortere.
Det er på gulvet kunnskapen om problemene finnes. Derfor må det også være på gulvet vi begynner når løsningene skal utformes.
Et samfunn måles ikke i hvor effektivt det klarer å legge eldre mennesker klokken 17.30.

Det måles i hvordan vi behandler dem når de ikke lenger klarer seg alene.
Nå må vi lytte til dem som står i dette hver eneste dag. Helsevesenet må bygges nedenfra og opp.
Del gjerne saken videre.

Som tidligere helsearbeider føles det veldig godt å kunne ta denne kampen gjennom Generasjonspartiet, fordi jeg vet hva som står på spill. 💪

Gyda Ulrike Oddekalv